EVENSEN: I dag hadde min mamma blitt 100 år. Dette er en hyllest med savn samt tanker om fremtiden

I dag, 23 september, hadde min mor, Ruth «Smårre» Evensen født Olsrud, blitt 100 år hvis hun hadde levd. Hun ble 90 den fagre damen fra Jevnaker. Jeg savner henne hver eneste dag. Som samlingspunkt. Som ryggkløer. De varme hendene. Tilstedeværelsen.

100 år er lang tid. En epoke. Hvis du lar meg får lov, blir tankene mine tilbudt deg. Her og nå. Ufiltrert. Det handler om nåtiden og fremtiden. Om savn og kjærlighet. Om dagens ungdom.

Mamma ble født på Jevnaker i en søskenflokk på 12. Seks gutter, seks jenter. Mamma var den yngste. Faren, og min bestefar som jeg aldri har møtt, gikk fra å være fyrbøter til å bli lokomotivfører. Etter sigende var han av de første som kjørte Bergensbanen. Han døde av endetarmskreft da mamma var 12 år.

-Hvordan opplevde du at faren din døde, spurte jeg mamma.

-Jeg husker at han lå på stua etter at han var død. Jeg har ikke så mange minner om han men jeg husker at en dag på bursdagen min fikk jeg lengdeløpsskøyter. Ballangruds modell, sa hun. Hun smilte. Et sterkt minne, kanskje mer basert på en gjenstand, ikke på kjærlighet.

Faren var mye borte. Han kjørte tog hele uka. Mamma fortalte at de hadde stor respekt for far i huset. De sto nærmest skolerett da han kom hjem i helga. Nærhet og kjærlighet er kanskje ikke så enkelt når man er 12 barn i et trangt hus. På den tiden var mannen i huset Mann med stor M. Disiplin. Respekt. Ikke noe tull.

SKØYTER

Skøyter ja. Det var mammas lidenskap. Randsfjordisen var arena for store skøyteløp med de store stjernene på den tiden da man ikke snakket om klimaforandringer. En gang var det så mye folk uten på isen for å se Hjallis & co at løpet måtte avlyses. De var redde for at isen skulle gi etter.

Idretten var samlingspunktet for mammas brødre. Skøyter, fotball, friidrett. Aktivitet. Fisking. Jakt. Bare mamma ble idrettsutøver av jentene. Det var nemlig ikke så mange kvinner som valgte idrett på den tiden. 30-tallet var tøft for de fleste - men de var frie. Så lenge det varte. I Tyskland holdt en herremann ved navn Adolf på med sitt.

VENDEPUNKTET

For mamma ble krigen et vendepunkt. I sin beste alder måtte hun gi seg med idrett. Joda, hun kunne, som enkelte andre, drevet med idrett under krigen. Men det var ren nazi-støtte. Med brødre i hjemmefronten og et uttalt nazihat var det uaktuelt. Selv helt frem til sin død var mamma skeptisk til tyskere. Det er lett å forstå.

Krigen førte med seg tvangsarbeid i Moesmoen på Jevnaker. Her hadde nazistene et av landets største ammunisjonslagre. En kjekk kar ble sendt dit fra Toten. Det var pappa. Han het Eilif.

Han ble verdens beste pappa. Pappa døde 30 september 1998. Savn. Hver eneste dag.

«SIEG HEIL»

Hvordan var det å være beleiret? Hvordan var det å bli overvåket, ikke ha ytringsfrihet, ikke kunne være ute om kvelden, ikke feste, ikke drive med idrett? Fem år med «Sieg heil». Krigen. Hitler. SS. Drap. Tortur.

Og nå kommer den kanskje til oss igjen. Ja, krigen. Dette helvete som nå er i ferd med å gjøre om hele Europa fra en friplass med retten til egne meninger til en redselsfull og usikker plass. Jeg ser Hitlers sjel dukker opp hos en likesinnet. Gjør du?

SINGEL FAR

Jeg har vært singel far i mange år. Til tross for at jeg er en eldre pappa, har jeg en datter som snart er 17 år. Julia heter hun – og er det viktigste i livet mitt. Hun tenker. Hun er redd. Hun skaper distanse. Vil ikke høre om krig, bomber, soldater, død og blod. Men kan hun virkelig velge i tiden som kommer?

I over 60 år har jeg levd livet med de daglige problemer: økonomi, kjærlighetsliv, sykdom. Men i motsetning til min mor og far har krig vært noe som gjelder alle andre. Ikke meg. Ikke mine. Om du fortsatt ikke har lest meg: Jeg er redd for fremtiden, for hva som kommer.

Jeg hadde en oppvekst med kjærlighet. Det var alltid noen der når jeg kom hjem fra skolen. Som attpåklatt med en søster som ble tidlig mor, ble mye av fokuset rettet mot meg. Min fremtid, min idrett, min skolegang. Mamma var idrettsfoksert på en måte som var ganske så primitiv. Dessverre. Hun skjønte ikke at store treningsbelastninger kunne gi skader. Jeg glemmer aldri at jeg ble kalt for pyse da achillessenen var så stor som ei oppblåst colaflaske. Og hun trodde på alvor at fordi jeg spilte i danseband ville jeg bli narkoman. Jeg må le litt av det i dag, men det sier også mye om hvor enkelt og lite opplyst livet på landsbygda var på 60 og 70-tallet. Eneste kilde til informasjon for mange var Rikskringkastingen og lokalavisen.

BJØØØØRN!

Det tok noen år før vi fikk fasttelefon inn i huset. Skulle kameratflokken møtes var ukeprogrammet med treninger og aktiviteter bestemt lang tid i forveien. Skulle vi leke, sto vi utenfor å ropte av full hals: Bjøøøørn. Bjøøørn! Da vinduet i annen etasje åpnet seg, var spørsmålet: -Skal vi spille fotball?

Men vi var mye råere enn dagens ungdom. Og råskapen var annerledes enn det de fleste bedriver i dag. Vi ble ikke kjørt rundt. Vi måtte sykle, gå – eller løpe, enten det var trening, skole eller øvelse med bandet Jeg hadde fem kilometer til skolen. Skolebuss? Å nei du.

Vi hadde skole seks dager i uka med lørdags-skole annen hver lørdag. Sykling hjem for å se tippekampen var hasardiøs. Uten hjelm. I en helvetes fart. Da vi lekte krig, brukte vi pil og bue, spyd og til og med luftgevær. På ekte.

I dag støter man eller krenker en eller annen hvis man leker krig. Det er kort vei til å bli kalt rasist, kommunist, nazist og det som verre er. Joda, det kan være bra det – og riktig. Men mange bruker denne retorikken som hersketeknikk.

SLAVE

Jeg tenker på datteren min igjen. Hun er slave av mobiltelefonen- som 90% av samtlige ungdommer(og mange voksne) i disse dager. Tvunget av omgivelsene til å være online hele døgnet. Hun får alt i fleisen. Greit nok at hun ikke vil se og høre om krig og katastrofer men makan til faenskap og ondskap disse ungdommen sprer om hverandre og til hverandre i disse dager. Det finnes ingen respekt lenger fordi sosiale medier skaper en distanse fra virkeligheten-og fra menneskelige relasjoner.

Julia har akkurat hatt en konflikt med en jevnaldrende jente. Idet jeg skriver dette, ringer hun meg for å fortelle at denne jenta hadde lagd en egen gruppe på nettet hvor hun oppfordret andre til å legge inn dritt om min datter. Kun med en intensjon: Å skade. Å ødelegge.

Om jeg er forbanna? Hva tror du?

LEVD PÅ DIN TID

-Jeg skulle ønske jeg hadde levd på din tid, sa hun til meg forleden. Hun var sliten. Sliten av alt faenskapet. Redd for å bli utstøtt hvis hun ikke var «på», redd for å være annerledes, redd for å være klein. Joda, det er alderen, men sosiale medier og meldingsapper er satans gave til det moderne mennesket. Og de voksne følger opp. Hva har du ikke lest på Facebook om utroskap, utskjelling av ektemannen, folk som skylder hverandre penger og jeg vet ikke hva. Gapestokken har aldri fungert bedre – og fakta har aldri vært mindre presist. Enhver primitiv sjel kan slenge ut hva han vil med mål om å skade andre – med fullt overlegg.

Da var faktisk en real slåsskamp på bare nevene i gamle dager mye bedre.

RESPEKT

Under min mors oppvekst – og min, var det respekt for «øvrigheta». Lensmannen i bygda var aktet og sto for rettferdighet, ro og orden. I dag blir saker med kjent gjerningsmann henlagt av politiet. Selv har jeg sett voldtektssaker med kjent gjerningsmann hvor den siktede først ble avhørt etter tre måneder. Jeg har sett overgrep fra myndigheter i stat og kommune som er fullstendig uakseptable. Jeg har sett av den norske stat har blitt dømt flere titalls ganger i menneskerettighetsdomstolen – men hvor politikere og myndigheter blåser i det. Vi ser gang på gang at det skjer justismord og at offentlig ansatte personer svært sjelden står til ansvar for sine handlinger.

Men skal de ikke være våre venner da? Er de ikke der for at vi som borgere skal få et bedre liv? At vi skal føle oss ivaretatt, sett – og ikke utstøtt og uglesett.

Det er noe fundamentalt galt med det som skjer nå. Og jeg tror dessverre bare det blir verre.

I dag, på min mors 100-årsdag, er jeg trist. Trist fordi jeg kun har minner om henne på netthinna, uten å se liv. Uten å kunne gi henne en klem, stryke henne over håret. Men samtidig lykkelig over at jeg, av alle, har fått oppleve det beste av Norge gjennom alle tid. Hvorfor: Fordi jeg hadde verdens beste foreldre, hadde jeg en oppvekst og ungdom uten de store problemene.

Jeg tror at Putin vil ødelegge for de kommende generasjoner. Jeg skjønner bare ikke i min villeste fantasi at han vil, at han kan. Det skjønte forøvrig ikke så mange når det gjaldt Hitler heller.

Her finnes det kun tapere. Kun tapere!

Moren min kalte Julia, datteren min, for «ungen». Hun var gammel men elsket denne lille jenta. Det var gjensidig. I dag skal Julia og jeg minnes mamma for alt hun var og alt hun er verdt – en verdi som måles i kjærlighet.

God helg, folkens.