EVENSEN mener om hundesaken i Alta: en dom med vesentlige mangler
Etter å ha lest dommen i Vestre Finnmark Tingrett, synes det å være bevist tilstrekkelig at hundeholdet til saksøkte ikke er tilfredsstillende. Det synes også som om lovens ordlyd dekker avlivning av den ene hunden som bet. Når det derimot gjelder avlivning av de resterende tre hundene med påstand om at de ikke kan omplasseres, er dommen særdeles svak og har betydelige mangler i bevisførsel.
Det er dokumentert at hundeieren i lang tid har vært i det offentliges søkelys når det gjelder sitt hundehold. Vedkommende har sogar en dom på seg tidligere med hunder som skadet mennesker – og som således ble underlagt et vedtak om avlivning. I det momentet flyttet vedkommende til Sverige for å unngå at vedtaket ble fullbyrdet.
Hundeieren har bodd i et lokalsamfunn i Nord Norge. Hundeholdet hennes har beviselig vært slik at lokalsamfunnet har hatt en betydelig frykt for ulykker. Den ene hunden, som bet en syklist, har tidligere skadet både hunder og mennesker. Det er hevet over enhver tvil at et avlivningsvedtak er hjemlet i loven samt tidligere rettsavgjørelser som har blitt drøftet i Høyesterett.
Hunden som bet, og som er begjært avlivet, har hundeeieren smuglet ut av landet og den befinner seg nå i Sverige.
Det er også grunn til å tro at bevis og påstander som har ført til at vedkommende hundeier mister retten til å drive med hundehold, er oppfylt. Det er selvfølgelig vanskelig når det bevises gang på gang at vedkommende hundeier ikke har styr på hundene sine samt at de stadig havner i konfrontasjoner og konflikter med lokalsamfunnet.
Men er dette en god nok begrunnelse for at de tre gjenlevende hundene – som ikke har bitt noen eller skadet verken mennesker eller andre dyr – også skal avlives istedenfor å omplasseres?
Nei. Her er rettens avgjørelse etter min mening ganske tynn selv om lovens forarbeider åpner for at avlivning av resterende hundehold kan finne sted.
I domsavgjørelsen fremkommer det ikke hvorvidt man har benyttet seg av hundespesialister på adferd som kan vurdere hundenes mentale tilstand. Dommeren referer til at hundene er syke og gamle. Det er ingen veterinærattest på at hundene er syke. Alder i seg selv er ikke ensbetydende med at de ikke kan omplasseres. En av landets fremste hundeeksperter, Geir Marring sier dette. Det bør derfor reises stor tvil om domsavgjørelsen på dette grunnlag.
Etter å lest dommen, synes vi at NOAHS fremstilling blir for upresis. De utelater de fakta og de bevis som både vitner og dommen påstår: at hundeierens hundehold har vært sterkt kritikkverdig. En dyrevernsorganisasjon skal hindre hundeiere av denne art å holde hunder i sitt hushold. Både historikk og hendelser de siste årene viser dette helt tydelig.
Personlig er jeg av den mening at det er lite hundekompetanse både hos politiet og hos domstolene i denne saken som hindrer at de tre gjenlevende hundene får leve de siste årene av sitt liv i et trygt og godt hjem etter omplassering. Vi trenger den ny hundelov så raskt som mulig siden den gamle loven ikke på langt nær ivaretar hundens og et dyrelivs rettigheter.
