Evensen:

Hunden vil jo ikke dø

Publisert Sist oppdatert

En eldre herre anskaffet seg en schæferhund-valp. Og etter sigende flyttet han fra hus og inn i en leilighet mens hunden ble eldre og større. Eieren må gå flere turer med hunden hver eneste dag. Med en hund som drar i båndet og en kar med sviktende helse, er dette en dårlig kombinasjon. Mannens enkle løsning: -I morgen reiser jeg til dyrlegen for avlive hunden. Omplassering er ikke aktuelt.

Nei!

Hunden vil ikke dø. Den vil leve!

Det er altfor ofte at vi leser slike historier i sosiale medier. Egentlig er det et rop om hjelp. Å være dyreeier er ikke en absolutt tilstand verken for dyr eller mennesker. Hverdagen kan forandre seg - ikke minst grunnet helse. Jeg vet selv at sykdom hos meg og deg kan forandre livet for andre skapninger. Forskjellen er at mens vi mennesker oftest blir tatt vare på, velger noen avlivning av dyr som eneste utvei. Sånn burde det ikke være.

Motbør

Heldigvis møter mange stor motbør på sosiale medier når de legger ut saker på nettet om avlivning istedenfor omplassering. Egentlig skal vi være glade for at de velger å være åpne om sine tanker og valg. Heldigvis blir engasjementet rundt slike saker store. Mange vil hjelpe, mange kommer med råd - og mange forsøker å overtale til å finne en bedre løsning enn å la dyret dø. Det er verre med de som ikke forteller hva de tenker - og bare gjør det. De avliver et friskt dyr som kunne hatt mange gode år hos en annen eier. Og kanskje verre er det med de veterinærer som godtar det og tar frem spøyten.

Under pandemien skulle folk skaffe seg hund. Higen etter aktivitet og noe å pusle med i ensomhetens verden gjorde at hundeoppdrettere hadde gode tider med ditto høye valpe-priser. Den steg omtrent til det dobbelte under pandemien. Så kom hverdagen. Hjemmekontor ble avsluttet, samfunnet begynte igjen å fungere som normalt – og hunden ble en plage for det frie liv.

Var dette så vanskelig å forutse? Selvsagt ikke.

Dyr engasjerer

Dyr engasjerer. Hundene er våre beste venner. Historien om hunden som ramlet ned på en fjellhylle grep fatt i hele Norge. Etter at politiet ikke fant hundens liv verdifullt nok til at den kunne reddes og mente at den måtte dø på fjellhylla, tok to dyrevenner på seg oppgaven. Jeg ropte hurra. Hunden ble reddet. Men noen mente at dette var et komplett hysteri. Jeg er ikke enig.

Jeg havnet sogar i diskusjon på Facebook med en bonde som mente at det gikk over stokk og stein når man samlet inn masse penger for å redde hunden. Samtidig klaget vedkommende på at ingen brydde seg når sauer eller kuer ikke kunne reddes. Og at de hadde samme forhold til en skokk med sauer som en familie har til hunden sin. Jo, noen. Men ikke alle. Og dersom en bonde gikk ut og ønsket å redde en sau fra ei fjellhylle og brukte pressen på samme måte, tror jeg engasjementet hadde vært like stort blant dyrevenner. Samtidig må jeg jo innrømme at jeg har vanskelig for å forstå bondens følelser er den samme for saueflokken siden dyra blir sendt til slakt som til hunden som er en del av familien. Men det er meg. Jeg er en gråtende mann og håpløst myk i slike situasjoner. Derfor reagerer jeg når mannen med schæferen truer med å avlive hunden sin.

Sorgen den samme

Det er bevist at sorgreaksjonen når et firbeint medlem av familien dør er på linje med at et menneske i nær relasjon blir borte. Jeg kan skrive under på at dette er rett. Min aller første hund, en dobermann ved navn Eich, døde etter feilbehandling hos en veterinær. Jeg hadde aldri mistet noen jeg var glad i. Jeg ble knust. Sorgen satte meg helt ut. Følelsene med ditto smerte var noe jeg aldri hadde kjent på før. Jeg skal innrømme at det var skremmende.

Et år etter at hunden døde, ble min far, min aller beste venn, brått syk – og døde. Jeg fikk samme type reaksjon, men denne gangen var det kjente følelser. Jeg sendte en stor takk til Eich – han som hadde lært med om disse sterke følelsene et år tidligere. De var kjente. De var ikke farlige. Men de gjorde vondt.

Livet kan forandre seg - men ikke egoismen

Jeg har all forståelse i verden for at livet kan forandre seg, at man ikke lenger kan ta vare på dyre på den måten man vil. Men ikke la egoismen råde. En hund klarer fint en omplassering, ja den kan kan klare flere. Selv har jeg hunder her i huset som har bodd på forskjellige plasser. Bare de får mat, trening og kjærlighet blir de fort lykkelige. Og en ting er jeg helt sikker på:

Hunden ønsker ikke å dø. Den vil leve. Uavhengig av menneskenes egoisme.

Powered by Labrador CMS