Lasse Olsrud Evensen: -Helt ærlig. Dette var vel ikke til å unngå, var det?

Så sitter vi her da. Alene igjen. På hjemmekontor. Og kikker på mennesker som snakker til et kamera med romklang på lyden og prøver å gjøre jobben sin. Helt ærlig. Dette var vel ikke til å unngå, var det?

Jeg sitter med en ekkel følelse av at frislippet på ettersommeren var preget av valgkamp. Hvilke dusteparti ville fortsatt holde samfunnet i sin hule hånd når det sto om velgere. Det svaret vet vi nå: ingen.

Og så er det på´n igjen med tredje dose og nye blandinger inn i blodet vårt. De to dosene vi har tatt så langt, er ikke nok. Nå skal en booster hjelpe oss. En booster – på det vi allerede har fått – og som visstnok ikke fungerer så bra, skal plutselig fungere likevel. Og så venter vi på den fjerde dosen – den som skal beskytte mot Omikron. Jeg regner med at vi skal få en booster på den også. Den femte. Og hva skjer hvis det oppstår enda en mutasjon .- som smitter enda raskere.

Flere vaskiner?

Jeg er for vaksiner, men tankene flyr. Er det noe rart at folk blir skeptiske, at det ikke lenger er så lett å holde på en dugnad? At det ikke går an å planlegge noe som helst – at folks mentale helse blir verre og verre og at redselen for fremtiden bare vokser. Det er ikke, og blir muligens ikke, så enkelt for en ny regjering å få mennesker til å lytte, til å støtte, til å være med på det som trengs denne gangen. Men har vi noe valg? Før jeg kommer med konklusjon - la meg se litt på historien.

Norge har nær halvert antall sengeposter på norske sykehus de siste årene. Tar jeg ikke så helt feil hadde vi 22.000 senger for ti år tilbake. Nå har vi omlag 11.000. Vi har et helsevesen som står på døgnet rundt men hvor de snart har nådd maksimalgrensen. Og når intensivplassene blir fulle, kan du ligge der med hjerteinfarktet, blodproppen, slaget eller en stor skade etter en ulykke. Du får bare ikke tilstrekkelig hjelp. Det er faktum. Det blir fremtiden hvis ikke får stoppet Omikorn og smittebølgen.

Så hvorfor i helvete har ikke politikerne gjort noe med dette siden pandemien slo til i mars 2020? Hva har Erna & Co egentlig gjort? Hvorfor er ikke dette fikset. Hvorfor har vi ikke nok kapasitet på sykehusene. Vi har snart hatt to år på oss? 

Personlig skjønner jeg ikke at Støre-regjeringen var så maktkåte som de var under valget Hadde han vært litt spåkone, kunne man fort skjønne at beredskapen var for dårlig hvis det som nå skjer, skjedde. De har tatt over et system som ikke har beredskap for en ny pandemi – enda vi har hatt en i lang tid. Og det kan simpelthen virke som om den nye regjeringen heller ikke har vært forberedt. I sin første store tale som statsminister nevnte ikke Støre «pandemi og corona» med et eneste ord. Vi fikk bare noen gloser om at nå skulle det bli bedre for «vanlige folk». Vi hadde en helseminister som for bare 14 dager siden sa at hun ikke ville bli kalt «koronoa-ministeren». 

Og hva er fasit: skyhøye strømpriser, sterk økning i matvarepriser, sykehusene er snart overfylte, iog vi – vanlige folk – lider mer enn før og blir atpå til innestengt hjemme. Dette forteller om at Erna ikke planla for fremtiden og at Støre ikke var forberedt. 

Herre min Jesus: er det virkelig mulig?

Kollega Erik Mosveen, kommentator i Avisa Oslo, sier det så treffeende: 

«Politikernes strategi om å «snakke ned» viruset har gjort et begrenset inntrykk på viruset – og nå er dette alvor.» 

Erik kommer med en mengde treffende hentydninger når han sier blant annet:

-Jeg tuller ikke når jeg sier at Støre, Kjerkol og Johansen har prøvd å «snakke ned viruset». Det er nettopp det de har gjort. De har hele tiden forsøkt å gjøre trusselen fra omikron minst mulig i sin kommunikasjon med befolkningen. 

Og så har de håpet på det beste.

Men ser ut til å ha fått det verste.

Er det ansvarlig?

Er det slik store statsmenn opptrer?

Gode betraktninger det der. Jeg spør: Har vi virkelig et byråkratisk system som gjør at politikere ikke kan utrette noe som helst før det er for sent? Joda, jeg vet at regjeringen fikk utvidet myndighet i mars 2020 - og det skulle da bare mangle. Men akkurat nå sliter vi hinsides – og mye mer enn dugnaden og innsatsen til de fleste av oss fortjener.

Ja, jeg sier de fleste av oss. Det er de som ikke har vært med på dugnaden. Som har latt vær å ta vaksinene. På kort sikt er det vel liten tvil om at de rett og slett latt oss i stikka og relativt sett er det disse som nå dominerer innleggelser og smittespredning. Men jeg skal la det være nå. Isteden spør jeg igjen: Hva gjør vi?

Vi må ta et valg som til syvende og sist støtter de smittevernsreglene som nok en gang blir pålagt oss. Det er ikke store offeret å ta på seg en maske eller holde litt avstand. Det er mye verre å bli innestengt, men det må til det også dersom vi skal få bukt med en pandemi som i verste fall kan ende med 300000 smittede hver dag. 

Vi må ta den forbannede tredje dosen. Jeg stiller armen og kroppen min til rådighet. Og gjør det samme hvis det dukker opp en vaksine mot Omikron. Men jeg forstår nå, kanskje bedre enn før, de som vegrer seg. Som ikke vil. Rett og slett fordi vi ikke har noen entydige svar eller fullstendige forskningsrapporter.

I en tidligere kommentar, skrev jeg at jeg håpet Gud, dersom han finnes, kunne hjelpe oss. Vel, han er ikke der akkurat nå, det skal være sikkert. Så mye gudehjelp har vi ikke fått så langt. 

Jeg sender dere alle, vaksinerte, uvaksinerte, politikere og vanlige folk , gode og helbredende tanker.