Fremtiden for norske idrettsbragder er mørk

Norge har 5,5 millioner innbyggere. Til sammenligning har Milano i Italia 5,5 millioner(nr.79 største by i verden), St.Petersburg i Russland 5,2 millioner(nr.81 i verden). Størst? Tokyo i Japan med nesten 38 millioner innbyggere. Sett i lys av folketallet mener jeg vi er verdens aller beste idrettsnasjon nettopp fordi vi lever i et av verdens alle beste land når det gjelder levestandard. Men fremtiden for norske idrettsbragder ser det ikke så lys ut.

Norske vinteridrettsutøvere, Jacob Ingebrigtsen, Karsten Warholm, Casper Ruud, landslagene i håndball, golfspillere i verdenstoppen, Erling Braut Haaland – og nå også det norske fotball-landslaget (på vei opp.) Oppriktig talt: som idrettsinteressert nordmann har jeg grunn til å være stolt.

POLITISK SYSTEM

Idrettsprestasjoner er som regel et resultat av et politisk system – både på godt og ondt. Det er diktatur-stater som produserer idrettsutøvere fordi det er viktig rent politisk. Andre stater undertrykker idrett fordi de ønsker total makt over kvinner og over befolkningen. Og noen stater produserer gode idrettsutøvere fordi levestandarden er høy og at forholdene ligger til rette for det. Norge faller heldigvis i den siste kategorien.

Idrettsforbundets strategi om lek og allsidighet for barn og ungdom har slått til. Likeverd og ingen forskjellsbehandling samt konkurranser på et sent tidspunkt har så langt gitt gode resultater. I ren sosialistisk ånd har dette prinsippet stadfestet seg som den eneste farbare vei for mange. Men ikke for alle. Noen har jobbet på tvers av dette. Jeg nevner de tre brødrene Ingebrigtsen som er rene idrettsbroilere – så også med Casper Ruud som skrev idrettshistorie med sin finaleplass i French Open. For min del håper jeg det er plass for begge metoder. Vi må ikke bli et samfunn hvor friheten til å velge faller bort fordi sterke politiske krefter skal bestemme linjene.

DYRKE TALENTENE

I den siste tiden har vi sett foreldre som sender barna til private fotball-skoler nettopp for å dyrke talentene samt gjøre de enda bedre. De har fått motbør fra sentralt hold fordi dette ikke er i overens med NIF´s filosofi om lek og likestilling. Helt personlig synes jeg dette er en storm i vannglass. Idrettsforbundet har større problemer å ta seg av i årene som kommer.

SVIKTER IDRETTEN

Det aller største er at ungdommen svikter den aktive idretten. Konkurranser er byttet ut med søken etter et vakkert utseende og en kroppe i sånn nogenlunde god fysisk form. Istedenfor å søke organisert idrett, viser nylige undersøkelser at ungdommen går på helsestudio. Rent helsefaglig er dette helt ok – og ikke minst gir det penger i kassa til de som satser på å bygge trenings-studioer over det ganske land. Men for idrettsnasjonen Norge er det katastrofe. Hvor er du, Berit Kjøll?

Vi har sett det i langrenn. Rekrutteringen etter Therese Johaug og Marit Bjørgen er svak. Det er ikke så gromt lenger for ungdommen å snappe oksygen i vinterkulda. Det er kun selvhevdende middelaldrende menn i 40-50 årene som dominerer de store mosjonsløpene på ski – og for den saks skyld diverse løpsarrangementer om sommeren. De som holder nogenlunde stand er lagidrettene, spesielt fotball. Men enkeltidrettene sliter – og verre vil det bli.

KAN IKKE LEVE PÅ LAURBÆRENE

Norsk idrett kan ikke leve på laurbærene. Om ti år, ja kanskje før, kan det hende at vi ikke opplever helger i idrettens tegn slik den vi akkurat har opplevd med Vipers-jentene, Casper Ruud og fotball-landslaget. Det må bli lov å være god i ung alder uten å bli påtvunget å være som alle andre. Vi mennesker er ikke like – og takk for det. Man må selv kunne velge hvilke metode man vil benytte for å komme dit man ønsker. Valgfrihet er en del av demokratiet. Idretten er 99,99% sosialt samkvem, god kompiser, opplevelser og dugnad. Dette jubler jeg for. Men vi må ikke glemme de som har et sterkt konkurranseinnstinkt, de som liker å konkurrere, de som elsker å vinne, de som har et sterkt ønske om å ha aktiv idrett som yrke. Det finnes ALDRI kun en vei til suksess.