Lasse Olsrud Evensen: - Takk Kåre Willoch. For at du lot meg skinne i din storhet
Kåre Willoch. Mannen med det dannede språket, den skarpe hjernen – og sitt empatiske vesen, Kåre er for meg vår andre landsfader. Det er bare to av dem: Kåre og Einar.
Nå er han borte. I går ble jeg trist – men samtidig glad for at jeg fikk treffe dette mennesket. Kåre Willoch ga meg en dag jeg aldri kommer til å glemme. En dag for to år siden vandret jeg nemlig sammen med han fra hans hjem på Ullern i Oslo og ned til den lokale kirken. Vi snakket om døden. Kåre og jeg.
-Jeg er ikke redd for å dø, sa Kåre til meg. Og fortalte at det var her han skulle ligge. Ved den lokale kirken. Dette var en augustdag i 2019. Mens vi gikk, snakket han om døden som en selvfølgelighet. Uten redsel i stemmen. Alt var klart. Han var 91 år men klokkeklar.
Vi gikk og stoppet. Gikk og stoppet. Kåre stresset ikke. Han hadde god tid. Kåre skulle lese inn en hilsen til norsk-pakistanere på deres nasjonaldag 14. august på video. Jeg skulle gjøre opptaket. Som alltid tok han oppgaven alvorlig.
-Er det ikke vakkert her, sa han. Vi gikk opp den siste grusveien til kirken. Stemmen hans sang sammen med fuglene.
-Jo, sa jeg. Det er vakkert. Møtet med Kåre ga meg mange tanker og følelser. Og et savn. La meg forklare:
Jeg er en bamse på 182 - og litt for mange kilo. Statsmannen. som gikk ved siden av meg, var ikke store kroppen. Men jeg merket fort hans andre storhet som ikke har ikke noe med vekt og antall kilo å gjøre. Normalt, når jeg treffer folk som har makt, innflytelse eller penger, snakker det aller helst om seg selv og sitt. Ikke Kåre. Han ville vite hvem jeg er, hva jeg gjorde – og han ville kjenne litt på personligheten min. Han var oppriktig interessert.
-Så rart, tenkte jeg.
Men jeg ble glad. Ikke bare fordi han viste meg oppmerksomhet, men fordi han var en varm og god person. Et menneske. En storhet. Jeg husker at jeg fikk tanker til min egen avdøde far. Pasppa var ingen statsmann. Han var postmann. I 50 år. Men han var også et stort menneske. Snill, Lot andre skinne. Og han var skallet, tynn, vever. Som Kåre. De lignet. På mange måter.
Det var da jeg forsto at jeg vandret rundt på Ullern sammen med en landsfader. Det føltes så trygt og godt. Tenk om alle politikere kunne være som Kåre. Tenk om.
-Kan ikke jeg få være med deg en hel dag. La oss ta bilder. La oss snakke sammen. La meg gjøre opptak, sa jeg.
-Så koselig. Det gjør vi, sa Kåre. Og mente det. Jeg fikk telefonnummeret.
Men jeg, min dust, fikk aldri ringt. Jeg fikk ikke gjort det før han ble syk.
Det er bare noen ting man bør gjøre før det er for sent. Livet er ingen selvfølgelighet. Å leve er ingen selvfølge. Det gjelder å ta sjansene når de byr seg.
Nå er det for sent. Fordi Kåre har forlatt oss.
La meg få si takk, Kåre. For den spaserturen. For at du ville vite litt om meg. For at jeg fikk føle deg slik du var. For at du lot meg skinne i din storhet. Takk. Og en ting til - sånn helt på tampen.
Jeg tror Gud vil like å ha deg som sin rådgiver. Håper bare Gud er klok nok vil lytte. For akkurat nå går ikke akkurat verden på skinner.
