EVENSEN MENER:
Derfor gråter jeg av store idrettsprestasjoner
Hvorfor feller jeg en tåre for gode idrettsprestasjoner? Ja, ikke bare en. Flere! I dag ble jeg oppriktig rørt av Ann Kjersti Kalvå og Tirill Udnes Weng sin sølvmedalje i team sprint. Og ikke minst for kanskje Norges mest sympatiske idrettsutøver, Pål Golberg. Hvorfor? Fordi idrett for oss idrettsidioter er følelser, høy puls, spenning og vanvittig god underholdning nirvana.
-Vi er veldig, veldig fornøyd. Vi gikk i krigen i dag. Nå skal vi pinadø kjempe på stafetten senere i uka, sier Tirill. Jentene har nok ikke glemt at de ble dømt nedenom og hjem før denne sesongen. Therese Johaug hadde lagt opp og alle forståsegpåere var overbevist om at de norske jentene ikke var å regne med. -Krise, skrev kommentatorene Sånn ble det ikke. Jeg vet at svensk dominans får norske utfordrere så det holder fremover.
Men kanskje aller mest er jeg tårefylt glad for Pål Golberg. Hallingdølen fra Gol har alltid være et av verdens største talenter men har aldri vært jevn i resultatene. En verdenscup-seier i ny og ne, et stafett-gull for to år siden i VM – og helbom teamsprint for 10 år siden – var fasiten. Men nå: Endelig er han en av favorittene i hvert eneste løp han deltar -og det i en alder av 32. Det var jammen meg på tide. Og således enormt (ikke tjukk..)gledelig.
Jeg har kjent Pål siden han var juniorløper. Alltid hyggelig, alltid ydmyk – men et råskinn med ski på beina. Han er så teknisk finslepen at det ikke ser ut som han tar i. Da han ga Klæbo noen sekunders forsprang følte jeg tårene presset på. Og da Klæbo vant rant de. Ikke så mye for Klæbo men for Påls revansje.
Sånn skal det nemlig være. Gode følelser for en god idrettsprestasjon utført av bra mennesker skal røre en ekte idrettssjel.
Digresjon: Kanskje det kunne sett annerledes ut dersom de russiske utøverne hadde hatt mulighet til å delta. Bare Putin snart skjønner sitt og verdens beste, ønsker jeg de russiske utøverne velkommen tilbake i skisporet. Men ikke nå. Ikke enda.