Hva skyldes fremgangen til friidretten? Og Kan Jacob Ingebrigtsens presserådgiver bedrive sensur?

Norsk friidrett har aldri vært bedre. Vi har sjanser på hele fem gull når denne kommentaren skrives. Det betyr full uttelling for mulige gullsjanser. Og det til tross for at flere av våre antatt beste ikke har fått det til som håpet. Hva skyldes egentlig den norske suksessen? Hva ligger bak? Samtidig registrerer jeg at enkelte presserådgivere for noen få av utøverne forsøker å sensurere journalistikken. Dette er overhodet ikke akseptabelt.

Men aller først: Jacob Ingebrigtsen ga sin bror Henrik mye av æren for at norsk løping har kommet opp på et internasjonalt toppnivå. I farta glemte han nok sin biologiske far, Gjert, som har lagt forholdene til rette for at toppidrett har vært det eneste alternativet i familien. Og når Henrik endelig ble god nok – og ble Europamester på 1500 meter den gang for 12 år siden, har både Filip og ikke minst Jacob både sett og lært. Resultatet er rått og egentlig ubeskrivelig.

Likevel stemmer ikke Jacob sine påstander like godt som han selv tror. Vi har hatt både trenere og utøvere som har gjort det bra tidligere også. Som trener hadde Leif Olav Alnes ansvaret for Geir Moen sine fantastiske prestasjoner hvor han ble både europamester og verdensmester(innendørs)- for ikke å snakke om Vebjørn Rodahls OL-gull på 800 meter. Også Atle Douglas var i verdenstoppen på 800 meter på den tiden – og for de som husker: Audun Boysen. Ingrid Kristiansen, og Grete Waitz.

FÆRRE UTØVER, BEDRE RESULTATER

Når det er sagt: bredden i toppen og resultatene sett i lys av antall utøvere som driver med friidrett nå, er mye høyere enn tidligere. Jeg er sikker på at familien Ingebrigtsens fremganger har hatt mye å si for motet til andre norske friidrettsutøvere. Det å se at vi, en vinternasjon med 5,5 millioner innbyggere, kan måle krefter med de uovervinnelige afrikanske løperne, har selvfølgelig ekstremt stor betydning - like mye som den kompetansen som norske trenere har opparbeidet seg. At vi har hatt suksess innen kondisjonsidretter som roing, sykling, langrenn, skiskyting etc, gir selvfølgelig kompetanse som også til de som driver oksygen-snapping innenfor friidretten. Og hvis vi skur klokka tilbake til Henrik, har han helt tydelig vært forsøkskanin for Gjert. Alle feil, alle metoder, ja sikkert også et enorm press, har han måttet tåle på kroppen. Fasit: resultatene til de tre gutta taler for seg selv. For en trio.

IKKE UTEN GJERT

Men liten kilevink må utdeles: Jacob hadde aldri vært der han er i dag uten Gjert sine opparbeidede kunnskaper. Og jeg føler meg rimelig sikker på at metodene fra Gjert-perioden fortsatt ligger som basis i det Jacob gjør. Men ikke alt kan måles fysisk. Jacobs unike hode er det bare han som har – uavhengig av trenere og omgivelser. En skarpere idrettshjerne skal man lete lenge etter – ja jeg vet rett og slett ikke om det finnes i internasjonal friidrett.

FORELDRENE

Det vi ser som et fenomen spesifikt i norsk idrett er at det ofte er ressurssterke foreldre som står bak utøverne, om enn ikke økonomisk, så ihvertfall ressursbruk og i mange tilfeller kompetanse. La meg nevne utøvere som Henriette Jæger, Håvard Bentdal Ingvaldsen, Karsten Warholm, Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard, Aksel Lund Svindal, Kjetil Aamodt, Henrik Kristoffersen, Johannes Høsflot Klæbo for å nevne noen få av mange.

Samtidig står idrettsbevegelsen uhyre sterkt i det norske samfunnet, ikke bare som en ideell organisasjon, men også som en politisk pådriver både lokalt og nasjonalt. Kombinasjonen idrettsglede og interesse i befolkningen, gode forhold for å utvikle toppidrettsutøvere i samfunnet og foreldre som yder gratisarbeid samt et veldig godt faglig miljø på toppen, er i kombinasjon en suksessoppskrift som ikke mange, om noen, nasjoner kan vise til.

ENORM MAKT OG AUTORITET

Tilbake til friidretten og Ingebrigtsens. I kraft av sine prestasjoner samt omstendighetene rundt familietragedien, har de tilsynelatende fått enorm makt over både forbund og omgivelser. Ja, selv journalistene står med lua i hånda for både Henrik og Jacob når man møter de fjes til fjes. Disse gutta har utviklet en enorm autoritet som skremmer hestemøkka av veien. Også forbundsledelsen bukker og nikker. Sett i lys av situasjonen til Narve Gilje Nordås, som må stå midt oppe i heksegryte han verken er en del av, burde vært en del av eller ønsker å være en del av, er jeg ikke forundret over at han blir psyksisk påvirket, noe som går ut over de idrettslige prestasjonene. Narve har ikke den autoriteten som gutta-boys, han har ikke samme standing – og blir et mye lettere offer både for forbund og journalister.

FORSØK PÅ SENSUR

Mens Narve må klare seg selv foran journalistene i EM, har Jacob og Henrik med seg sin egen, personlige presserådgiver – som med frekkhetens nådegave forteller journalistene hva de kan spørre om eller ikke. Ja, jeg har selv vært utsatt for at han har skjøvet min mikrofon til side under en seanse med Jacob under Bislett Games. Under gårsdagens seanse i EM fortalte og avbrøt han i klartektst VG sin journalist med beskjed om at det spørsmålet kunne ikke stilles. Det var et spørsmål om Henriks krystallsyke og hva Jacob måtte mene om det. En ting er at slik oppførsel og forsøk på å styre vinklinger, ikke er akseptabelt. Det er et forsøk på å sensurere journalistikken ved aktive og helt åpne tiltak, En annen ting er at Jacob & Co ikke er tjent med en slik oppførsel fra deres egen innleide medarbeider på lengre sikt.

Så hva skal man gjøre da? Ta opp kampen med presserådgiveren der og da og starte en krangel i pressesonen? Eller bare finne seg i det? Uansett blir det kleint for alle parter. 

Men:

Journalister snakker sammen hvorpå dette har nå blitt et samtaleemne. I Norge er det hjemlet i grunnloven at man ikke kan sensurere journalistikken. Ja, det er ikke engang lov å prøve. Og hva gjør friidrettsforbundet? Så langt ingenting. Eller tør de ikke gjøre noe?