25 år etter: Vitenskap sendte Norge til fotballtoppen, men hva nå?

For 25 år siden slo Drillos menn Brasil i fotball-VM. Da Norge lå i verdenstoppen og Rosenborg kvalifiserte seg til Champions League omtrent hvert år, lå vitenskap i bunnen. Hva har skjedd siden den gang?

23. juni 1998, for 25 år siden, slo Norge selveste Brasil 2-1 foran 60.000 tilskuere på Stade Velodrome i Marseille. Norge gikk videre i fotball-VM. Kjetil Rekdal satte straffen like før slutt. Tore André Flo hadde utlignet rett før.

Det er en generasjon siden nå. Men i både 1993 og 1995 var Norges herrelandslag rangert som det nest beste i verden på FIFA-rankingen. Rosenborg kvalifiserte seg til Mesterligaen seks sesonger på rad på 1990-tallet.

– Suksessen fra 1990-årene virker kanskje enda merkeligere nå som norsk klubb- og landslagsfotball igjen henger etter de beste lagene på herresiden, sier professor Arve Hjelseth ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

For tida er det norske herrelandslaget rangert som nummer 44. Selv om både Bodø/Glimt og Molde biter godt fra seg i Europa enkelte sesonger, er det likevel ingen selvfølge at noen av dem kjemper med de beste hvert år.

Nå har Hjelseth og førstelektor Frode Telseth ved Universitetet i Sørøst-Norge sett på årsakene til at norsk fotball gjorde det så godt den gangen.

Svaret er vitenskap.

Sporten ble vitenskapliggjort

– Vi har sett på hvordan både Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen var del av en trend der sport i Norge ble vitenskapliggjort på den tida, sier professor Hjelseth.

Norges idrettsprestasjoner ble ikke bare bedre på grønt gress. Dette spredte seg også til andre idretter, spesielt vinteridrett, gjennom bevisst satsing og Olympiatoppen. Norge lå simpelthen i forkant når det hjalp å forene vitenskap og idrett.

Timingen til de to trenerne var perfekt. På denne tida, i overgangen mellom 1980- og 1990-årene, var ikke en vitenskapelig tilnærming noe som mange andre drev med. I engelsk fotball fnyste for eksempel mange nærmest av den slags. Det tjente de to trenerne på.

Men «Mirakelet i Milano» i 1996, der Rosenborg slo AC Milan på bortebane og dermed gikk til kvarten i Champions League, var ikke så mye resultatet av en guddommelig inngripen som belønningen for langvarig og bevisst arbeid.

Mer til felles enn det som skilte RBK og Norge

– Disse trenerne ville optimalisere fotballprestasjonene basert på vitenskapelige tilnærminger. For Drillo gjaldt det i stor grad for fotballtaktikk. For Eggen taktikk i kombinasjon med mer pedagogiske og psykologiske teorier om lagarbeid og samhandlinger, sier førstelektor Telseth.

Tilsynelatende var det mye som skilte Norge og Rosenborg på den tida. Spesielt i begynnelsen fikk Norge mye kjeft for å spille kjedelig fotball, mens Rosenborg var et gladlag med spektakulære seire, men også med like spektakulære tap.

– Men begge lag baserte seg på raske overganger for å straffe motstanderne i de mest sårbare øyeblikkene, det vil si rett etter at de hadde mistet ballen. Drillo kalte dette «breakdown», sier Hjelseth.

Eggen og RBK baserte seg rett nok også mer på pasninger og bevegelse i angrep, mens Drillo konsentrerte seg om nettopp breakdown der det gjelder å utnytte motstanderens feil. For feil oppstår uansett i et uforutsigbart spill. Men også for Drillo var det om å gjøre å få ballen fremover på banen hvis mulig.

– En av årsakene til disse ulikhetene var at Eggen hadde tilgang til spillerne mye mer enn Drillo hadde. Eggen kunne pusse på bevegelser og pasningsspill mye mer, mens Drillo kanskje bare hadde spillerne tilgjengelig en uke om gangen, sier Hjelseth.

Lærte opp det norske folket

Selv om det norske landslaget tidlig fikk mye kjeft, også her hjemme, og Rosenborgs angrepsvillighet av og til ble sett på som litt naiv i begynnelsen, ble det raskt mye stillere straks resultatene begynte å komme.

– Drillo og Eggen greide å lære opp både medier og publikum gjennom å introdusere nye konsepter og tenkemåter. Og gjennom resultater, sier Hjelseth.

Norge kvalifiserte seg til VM i både 1994 og 1998. Gruppa i 1994 var rekordjevn med fire lag på fire poeng, og Norge ble slått ut på målforskjellen. I 1998 vant Norge 2-1 over Brasil, og kom til åttendedelsfinalen. Rosenborg ble mer kyniske etter hvert, og tapte

Brukte data og grundige forberedelser

Begge trenerne gjorde grundige forberedelser og benyttet seg av tilgjengelige data. De brukte rasjonalitet, kunnskaper og understreket at det var viktig til enhver tid å holde fokus.

– Eggen var i tillegg lærer av yrke, og hadde en mer pedagogisk og psykologisk tilnærming. Mens Drillo ikke brydde seg om etablerte sannheter eller autoriteter, dresskoder eller tradisjoner, sier Telseth.

For begge var det resultatene som telte, selv om RBK kunne tillate seg mer tradisjonell gladfotball, kanskje spesielt hjemme mot norske, forventet svakere motstandere.

Den overordnede filosofien var likevel å maksimere produksjonen, nesten som da Henry Ford innførte masseproduksjon av biler, bare at produksjonen isteden besto av mål og gode kampresultater.

Hvorfor gikk det utfor?

Men dette er altså lenge siden nå. Rosenborg har hatt flere gode enkeltsesonger de siste 20 årene, men dominerer ikke lenger.

Laget halter i skrivende stund langt bak de beste i Eliteserien, og skifter trener igjen. Denne gang røk den samme Kjetil Rekdal som satte straffen mot Brasil for 25 år siden.

De andre tok oss igjen

Norge har ikke kvalifisert seg til et mesterskap siden EM i 2000, og til tross for gode enkeltspillere, skal det svært mye klaff til for at vi skal kvalifisere oss til EM 2024.

Så hva skjedde?

– De andre tok oss igjen, konstaterer Hjelseth.

Både Drillo og Eggen var svært åpne om sine metoder, lærte villig vekk og brukte i liten grad hemmelighold som våpen. Men det var nok ikke hovedårsaken til at så mange andre fikk et annet syn på kombinasjonen sport og vitenskap.

Den vitenskapelige tilnærmingen til fotball og annen idrett er i dag helt vanlig. Norge hadde et forsprang, men andre nasjoner, med et mye større utvalg av spillere, begynte å ta i bruk lignende tilnærminger. Dermed forsvant dette forspranget.

Men håpet gjenstår ennå.

Referanse: Arve Hjelseth & Frode Telseth (2023) Scientification of Norwegian football in the 1990s and the emergence of a new regime of knowledge, Soccer & Society, 24:3, 438-450, DOI: 10.1080/14660970.2023.2179193