EVENSEN: Hvorfor må alle fotballtrenere være så grav alvorlige?

Hvorfor må alle fotballtrenere være sure og gravalvorlige når de intervjues i forbindelse med kamp? Kun noen få drar på smilebåndet – og hver gang det, mot formodning, er latter og humor på en pressekonferanse med en fotballtrener, er det store oppslag i media. Merkelig fenomen. De tar seg i overkant vel selvhøytidelige, gjør de ikke?

Fotball skal jo være underholdning for folket. Men spesielt underholdende blir det ikke når fotballtrenere intervjues. Eller kanskje det er nettopp det det er? En av de virkelig gretne gubbene er jo Romas trener, Jose Mourinho. Han er ikke bare sur men spydig - og har en oppførsel som verken er sympatisk eller høflig enten det dreier seg om egne spillere, presse eller motstandere.

I Norge finner vi flere med litt av den samme trenden. Uten sammenligning forøvrig. Fagermo i Vålerenga, Knudsen i Bodø Glimt og ikke minst i Rosenborgs Kjetil Rekdal, drar ytterst sjelden på smilebåndet under intervjuer i levende medier. Ståle Solbakken, vår landslagssjef, har derimot litt av alt, både alvor og skjemt. Ståle har en mer humoristisk innfallsvinkel til det hele og jeg føler at han ikke tar seg selv så høytidelig som flere av de andre. Selv om svært få kan bli så rasende som Ståle når han er uenig i noe. Finnes vel neppe noen brems der i gården.

En som hadde det meste, var avdøde Nils Arne Eggen. Han var seg sjøl. Ingen maske. Intet skuespill. Men med masse humor. Samtidig kunne det bli særdeles varmt i snakketøysmusklene når han ikke var fornøyd. Nils Arne var unik.

Utenlands finner vi et unntak med Jürgen Klopp i Liverpool. Han kan vise frem tanngarden både titt og ofte – og er ganske så levende under intervjuene. Klopp setter forøvrig fingeren på en viktig ting: Journalistene stiller spørsmål til fotballtrenere hvor de blir bedt om å kommentere hendelser som ligger langt utenfor fotballen. Da har Klopp svart som sant er: Hvorfor skal en fotballtrener ha en mening om det?

Vår egen Ole Gunnar Solskjær var heller ikke spesielt sprudlende på pressekonferanser. Det var sjelden han påkalte latter i pressekorpset. Jeg vil si på grensen til kjedelig perfekt. HongKongs suksesstrener, Jørn Andersen, lager heller ikke masse liv på sine pressekonferanser.

Jeg kunne sikkert dratt frem mange flere hvor gravalvoret tynger. Hvorfor er det sånn? Og ikke minst hvorfor?

Kan det være for at det å være fotballtrener er den mest uforutsigbare jobben i internasjonal sportsbransje? Her kan du bli dyrket som helt den ene dagen for deretter å bli hetset og sparket den andre. Jeg vet ikke om så mange andre jobber hvor yrkesvernet er dårligere tatt vare på en som fotballtrener. Samtidig har disse folka futbetalinger etter sparking som overgår det meste i næringslivet. Det ble påstått at Ole Gunnar Solskjær fikk omlag 70 millioner i sluttpakke fra Manchester United. Han har til brunost på brødskiva da.

Til tross for de høye sluttpakkene er jeg overbevist om at de fleste heller ville vært på feltet. Å være fotballtrener er ikke en jobb, det er en livsstil. Å føle seg unyttig i perioder uten jobb for denne gjengen regnes som regel ikke i penger. Jeg tror følelsen av å skape et lag, nerdeinngangen til fotballen og ønsket om triumf og seier er så står at spørsmålet om penger kommer i annen rekke.

Men jeg har en liten oppfordring: Det er bare fotball. Smil litt da.