EVENSEN: Nå er det nok, Støre

Bensin og dieselpriser opp mot 30 kroner, høyere matvarepriser, ekstreme strømpriser og en dobling av rentene på lån. -Nå er det alvor, sier statsminister, Jonas Gahr Støre. Javisst, Jonas. Stemmer det. Det er noe så «inst i granskauen» alvor. Jeg tilhører vanlige folk. Jeg sliter. Gjør du, Jonas? Har du egentlig forutsetningen til å forstå hvordan folk har det?

Vi kan skylde på kriger, pandemier, en nedadgående verdensøkonomi. Jeg ser alt det der. Men faktum er at Norge tjener mer penger på krisen enn noengang. Vi fyller på pengebingen og selger olje og gass som aldri før. Jeg kan ikke se at dette kommer folket til gode.

Vi kan jo for svingende ikke spare oss til fattigdom og lidelser. Derfor:

NÅ ER DET NOK. JEG VIL IKKE MER. ORKER IKKE.

Ved siste valg stemte jeg på SP. Ikke minst fordi partiet fikk inn Jan Bøhler, en av de som jeg følte ga oss rene ord for pengene uten at han fulgte partiboka til sitt tidligere parti, Ap. Han ble fjernet fra Ap. Da valgte Jan sin kompis i Sp, Trygve Slagsvold Vedum, som ny partikamerat. Jeg, og mange med meg, trodde det var et godt valg da jeg puttet valgblanketten til Sp ned i urna.

I dag skammer jeg meg over å ha stemt i den retningen.

-Aldri over 16 kroner literen for bensin, lovte Vedum. Nå sitter han med ministerposten – og gjør ikke en dritt. Beklager ordvalget, folkens, men slik føler jeg det. Skjønner ikke Vedum at folk blir forbannet? Skjønner ikke politikerne på Stortinget at folk blir slitne, redde, oppgitt – og det som verre er: at de gir opp? Det finnes titusenvis av folk i Norge som lever under fattigdomsgrensa.

Og midt oppe i det hele skal Stortingspolitikerne bevilge seg høyere lønn. Er det mulig å bli så lite taktiske? Stortinget er da for svingende ikke en stat i staten. De som sitter der er våre tjenere.

Stortingets eksterne utvalg for godtgjøring har nemlig gått inn for en lønnsvekst på 3,7 prosent i 2022, samt at stortingsrepresentantene får 2,7 prosent lønnsvekst for 2022.

Lønnsveksten ble fryst i fjor. Men nå har jo deres personlige utgifter økt og det resulterer i, når det trekkes fra lønnsoverheng på 1,3%, at resultatet, når tallene blir gjort opp, utgjør en vekst på 5,1%.

Dermed går de 169 stortingsrepresentantene opp fra 988.000 til 1.064.318 kroner i året i lønn. Det er 76.000 kroner mer i året – og nesten halvparten av det en minstepensjonist har å rutte med på et år. Skjønner du?

Selv kommer jeg fra en Ap-familie på Jevnaker. Pappa jobbet i posten. Mamma, når jeg begynte på videregående skole, tok seg vaskejobb i forsvaret på Hvalsmoen ved Hønefoss. De stemte Ap, ikke minst av gammel vane. Helt ærlig: de brydde seg ikke om å lese noe valgprogram. Det var der de hørte hjemme. Hos Ap.

Jeg synes det er spennende å snakke med mennesker, spesielt den eldre garde(som er litt eldre enn meg). De klager på at utlendinger kommer og tar jobbene våre, at vi støtter oppunder flyktninger – og de kommer med direkte rasistiske uttalelser. - Jammen du bør jo ikke stemme Ap du, sier jeg. -Du hører jo hjemme lengre ute på høyresiden.

-Nei, jeg stemmer Arbeiderpartiet. Det er de som er de beste. Det har jeg alltid gjort, får jeg til svar.

Hvorfor kan ikke politikerne være litt mer folkelige? Hvorfor må de hele tiden tenke på prestisje, makt og at viktige avgjørelser skal ta så innmari lang tid? Hvorfor er det så vanskelig å forstå, over partigrensene, at vi blir fattigere og fattigere. Med lønnsveksten til Stortingsrepresentanene ser det vitterligen ut som om de er mer opptatt av å ta vare på hverandre enn å ta vare på folket. Og ikke minst: Ta noen. Som LO-lederen sa: -Nå skal vi ta de rike.

Hørt på makan til provoserende uttalelse. Ha heller fokus på de fattige nå – og så får fagorganisasjoner og de som føler for det ordne opp med de rike på et senere tidspunkt.

Jeg vil ha politikere som bruker hjertet. Som ordner opp for deg og for meg. Som ikke lar folk leve, i verdens rikeste land, under fattigdomsgrensa.

Men hva ser vi: Samme lovnader ved hvert valg, samme leksa – enten det er Ap, Sp, Rødt, Høyre, Venstre, Frp, ja hele gjengen. De klarer det jo for svingende ikke. Når klarte et eneste parti som har kommet til makten å holde det de har lovt i valgene? Aldri.

Og midt oppe i alt klages det på politikerforakt.

Jeg venter på det partiet og de politikerne som klarer å si at et annet parti har en god løsning. Jeg venter på de som ikke legger prestisje i hvem som sier hva, hvem som gjør hva – men som er opptatt av et resultat som gjør folks hverdag bedre nå, ikke om 8-10 år. De må snakke sammen, uavhengig av partigrenser og partitilhørighet – og uten å ri prinsipper. Da er vi på riktig kurs.

Nå? Nei nå er jeg bare oppgitt. Og ja: jeg vet at dette ikke er en dyptpløyende, politisk analyse. Men sånn føler jeg, og mange med meg det akkurat nå.