EVENSEN: -Nei, jenta mi. Det er ikke verdenskrig. Den tittelen er falsk

-Nei, jenta mi. Det er ikke verdenskrig. Den tittelen er helt misvisende.

-Pappa, det står jo i Dagbladet. Se her!

-Jo, men den tittelen kan du ikke stole på. Den stemmer ikke. Den er falsk.

Hun var redd, datteren min på 16. Redd for at vi skal oppleve samme helvete som i Ukraina. Redd for at Norge skal bli en slagmark. Tittelen sto på trykk i Dagbladet for ei uke siden. «Tredje verdenskrig er i gang». Med krigstyper. Selvfølgelig. Den siste uka har jeg tenkt ekstra mye på hvor journalistikken skal ta veien.

Dagbladet har en mengde flinke journalister. Det har de alltid hatt. Og de tjener penger som aldri før. Førstesidens titler på nett ser ut som om det har blitt verdenskrig hver dag. Det funker tydeligvis. Penger. Økonomi.

Vil virkelig leserne ha det slik?

Tydeligvis vil de det. Dagbladet og Aller sier at kjendiser er viktig. Ja, såpass viktig at kulturjournalist og leder i Dagbladet, Astrid Hvidsten, tar i bruk runke-ordet for å anmelde en konsert med Johnny Depp. Sitat: «... en eneste lang gitarrunk. Bare avbrutt av litt bassrunk og trommerunk.»

Javel? Hva er en gitarrunk, bassrunk og trommerunk? Vet du ikke? Ikke jeg heller. Fordi: Ikke er det beskrivende, Ikke er det korrekt. Og ikke er det seriøst. Det er spekulativt - på linje med en del andre anmeldelser som kulturseksjonen i Dagbladet har produsert det siste året.

Synd. For med så mye flinke folk er det dette innholdet som overskygger den gode journalistikken. Jeg skjønner faktisk ikke at noen ikke reagerer internt. Er de redde? Eller støtter de den redaksjonelle linjen?

Jeg legger merke til at Dagbladet velvillig har kastet seg over TV2s Solbrække og Fredrik Græsvik. Men hvorfor kaster de seg ikke over egne publikasjoner? Skal inntjening være viktigere enn troverdig journalistikk?

Svaret er nei.

Journalister har et ansvar. Lesere, seere, lyttere skal kunne stole på at informasjonen som kommer fra et redaktørstyrte mediehus er korrekt. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig. Samtidig har vi journalister et ansvar for ikke å skremme opp befolkningen. Min datter, som sliter med negative tanker om krig, fikk påbygget angsten etter krigserklæringen fra Dagbladet. Foreldre med barn i samme aldersgruppe reagerte på samme måte. Og i sosiale medier diskuteres både krigserklæringen og runke-anmeldelsen. Bra. For dette skal diskuteres.

Dagbladet er i ferd med å bli(eller mest sannsynlig allerede er) verstingen av redaktørstyrte mediehus i Norge når det gjelder spekulative titler og vinklinger. De er en vesentlig årsak til at journalisters troverdighet og påstander om «fake-news» svekkes blant folket. Men diskusjonen har også en annen side: Hvorfor gidder bruker/leserne å å gjøre Dagbladet til en økonomisk suksess?

Faktum er nemlig at Dagbladet leses mer enn før, at klikkraten gir titalls millioner i kassa, at annonsørene strømmer på – og at leserne fråtser i titler, kjendiser og drøyt vinkla saker. De klager høylytt men leser likevel. Jeg skjønner ikke.

Krigstypene fører til en trend som flere mediehus benytter seg av. Til syvende og sist er det kroner på bunnlinja som teller for alle. Det er bare så synd at Dagbladet nå er pensum for mange frontsjefer rundt omkring i landet. Og jeg skal ærlig talt innrømme at jeg er litt bitt av basillen selv.