Det står ofte en pappa bak

Å sette idrettsprestasjoner opp mot hverandre er neppe klokt. I går var Jacob Ingebrigtsen og Casper Ruud som stjal overskriftene. I dag blir det Erling Braut Haaland. Og om ikke så lenge vil Victor Hovland igjen ligge øverst på fronten på nettavisene. Vi begynner å bli bortskjemte her i Norge, men faktum er at vi nå har verdensenere i klodens største sommeridretter. Vi, lille Norge, med knappe 5,5 millioner innbyggere. Men legg merke til en ting: ofte står det en pappa bak.

5, 5 millioner norske statsborgere. Ja det er ikke mange. Det tilsvarer under halvparten av hva som bor i fylket Bayern i Tyskland. Skjønner du? Skjønner du hvor bra våre idrettsstjerner gjør det?

At Norge er et av de aller beste land å leve i, er det neppe noen tvil om. Vi har et system som gir idrettsutøvere gode muligheter til å bli gode, men det skyldes neppe ene og alene våre myndigheter - selv om politikere ofte liker å ta kreditt for hvor bra de har gjort samfunnet vårt.

Nei, det skyldes to ting:

1. Idrettens ildsjeler og dugnadsånd. Uten disse, som legger ned tusenvis av gratistimer for at barn og ungdom skal ha en arena å gå til, hadde vi ikke hatt idrettsutøvere i verdenstoppen.

2. Forskning og idretts-filosofi. Toppidretten, da først og fremst via Olympiatoppen, har fått inn filosofier rundt det å være idrettsutøver som gjør at man tror på talent og egne forutsetninger. I tillegg har man har kommet langt innenfor forskning på de fleste aspektene av det å skulle prestere på topp.

Friidrett

Friidretten er den idretten hvor bredden i toppen i Norge sette i internasjonale prestasjoner er større enn noengang. Vi har ekstremt gode miljøer hvor treningsmetodene har tatt selvstendige veier – og hvor man ikke så eller har sett til utlandet men til egne muligheter og kompetanse. Norge er i verdenstoppen i slegge og spyd, mellom og langdistanse, stavsprang, 400 meter hekk samt mangekamp. Det er intet mindre enn en bragd.

Jeg har kommentert friidrett på TV helt frem til 2010 på Europsport. Før så man i all hovedsak afrikanere i teten på alle mellom og langdistanser, ikke bare en, men en hel flokk. De hvite løperne lå alltid langt bak i feltet. Sånn er det ikke lenger. Treningskoden for at man skal kunne løpe fort som hvit mann, er knekt.

Her hjemme MÅ vi gi kreditt til pappa Gjert Ingebrigtsen og Leif Olav Alnes som gjennom et langt trenerliv har funnet en metode som passer for mange. Gjert er i ferd med å få Narve Gilje Nordås opp på et anstendig nivå internasjonalt. Leif Olav har en unik tilnærming til trening og treningsfilosofier som forbløffer.

Men det som forundrer meg, er at Jacob, med sine brødre i teamet synes å ha tatt enda et steg uten Gjert sin hjelp. Verdensrekorden på to miles med en utrolig sterk avslutning vitner om nettopp dette. Å snakke om at han har stagnert etter seieren i sesongdebuten på 1500 etterordinære 3,32 1500, er i beste fall å misforstå Jacobs vanvittig potensiale men i verste fall å ikke skjønne. Dersom forholdene blir lagt til rette, kan vi se nye verdensrekorder fra Jacob. Da tenker jeg først og fremst på 3000 meter og 5000 meter. 1500-meter rekorden er han ikke god nok for akkurat nå.

Pappa Ruud

På samme måte som at pappa Gjert la grunnlaget for sine sønners suksess(Henrik, Filip og Jacob har alle gullmedaljer i store mesterskap), har Casper Ruud en pappa og en famile som har gitt alt for sønnens suksess. Paris Open i tennis er en av de virkelig store og mest prestisjetunge turneringene. Å spille seg til to finaler, er imponerende. Selv hadde jeg ikke trodd at Casper skulle nå så langt men han er beviset på at hardt arbeid gir resultater. Det bør være uomtvistet at Casper er et treningsprodukt uten sidestykke i tennisverdenen. Ispedd en god dose talent, ser man nå resultatet.

Og så er det Erling Braut Haaland da. En ting er talentet. En annen ting er at han er et fenomen. Å bli verdens beste spiss handler selvfølgelig om mye trening og talent, men det handler minst like mye om at han bare «har det». Her mener jeg at evnen til å lese spillet, til å være på rett plass til rett tid, bare til en viss grad kan læres. Mest at dette er en evne man bare har uten å kunne forklare hvorfor. Og bak seg har han alltid hatt en far som har gitt sønnen muligheter – og som har gitt fenomenet Erling Braut Haaland muligheten til å gjøre det han er født til: Score mål.

I kveld er Erling Braut Haaland i en situasjon hvor han kan avgjøre for Manchester City i Champion league-finalen og heve nok en stor pokal over hodet for tredje gang denne sesongen.

Jeg skal ikke snakke for mye om Victor Hovland her, men han vinner altså «The Memorial», en av de aller meste prestisjetunge PGA-turneringen i verden etter spill som får golfverdenen til å måpe. Norge har aldri hatt en spiller av hans format i internasjonal golf. Nå er han ranket som nummer tre i verden og nummer to i Europa. Det hele er uvirkelig. Han er norsk. Vi har snø fem måneder i året.

Setter vi nok pris på dem?

Hvor flinke er så Norge til å sette pris på våre idrettstjerner? Vi er veldig dyktige til dette også - for også her ligger befolkningen i verdenstoppen. Ingen ser mer sport på TV enn vi nordmenn. Idretten står enormt sterkt i vårt samfunn. Enn så lenge har det vært akseptert at det å tjene penger samt være god er akseptabelt. Imidlertid er det en del elementer som uroer meg – og det er holdningen enkelte politiske fløyer i Norge utvsier, spesielt på venstresiden. De skriker høyere, de bruker sterke ord, og de skaper skiller samt grunnlag for mobbing.

De siste årene har det norske skattesystemet blitt tilspisset slik at de som har mye må gi mye mer tilbake til statskassa, ikke minst via skatt på formue. Dette har ført til at noen av våre rikeste har flyttet til Sveits hvor de har helt andre skatteregler. På veien blir de æreskjelt, de skal tas og de blir karakterisert på en måte som om de var kriminelle. Og forklaringen er: det er samfunnet vårt som har gjort de i stand til å tjene seg store formuer.

Glemmes

På mobbeveien glemmes fullstendig at de fleste rike og vellykkede har jobbet knallhardt samt vært ekstremt flinke på veien. I tillegg opprettholder bedriftene deres tusenvis av arbeidsplasser og betaler millioner av skatt inn i statskassen. Faktum er at Norge nå taper milliarder i skattekroner ved at mange rike flytter til land med lavere skatt. Og faktum er at kompetanse flytter ut av landet og tar seg jobb i land hvor deres egenskaper, både økonomisk og komeptanse-messig, blir satt mer pris på.

Lk det dog være sagt: Jeg har IKKE noe i mot at de som tjener mye skal betale sin skatt. Det jeg sliter med er når LO-ledere, Rødt og SV-politikere direkte mobber samt forsøker å drite ut flinke folk. Bjørn Dæhlie har fått sin dose, nå sist Alfi Haaland, Erlings far som har blitt mobbet og karakterisert etter at han har flyttet til Sveits.

Det jeg er redd for i denne sammenheng er at ordbruken og mobbingen fra politikere med makt skal gå ut over de som leverer idrett i verdenstoppen – og ofte tjener gode penger på det. Toppidretten skiller på de beste og de nest beste. Den betaler mer til de som har suksess kontra de som ikke har det. Enten man vil eller ikke. Toppidretten dyrker vinnerne. Dette svir i ørene til enkelte politikere. Men det er lett å glemme at:Hovland, Haaland, Ingebrigtsen & Co rekrutterer. De underholder. De gir folk store gleder i hverdagen. De er rett og slett betydningsfulle og viktige.

Nå må vi ikke få elementer i vårt samfunn som via mobbing og politisk agenda gir ungdom et annet syn på det å leve i Norge enn at det er lov å være god.