Jammen: kvinnefotball holder et dårligere nivå enn herrene. Det er bare normalt

Diskusjonen rundt damefotballen og nivå har gått høyt de siste dagene. Avisredaktør Trygve Hegnar gikk knallhardt ut – og bommer på språkdrakten men nemlig ikke på deler av innholdet. Arild Rønsen treffer på noee men er et godt stykke unna det fotballfaglige. Faktum er at norsk damefotball på landslagsnivå ser ut til å være et stykke unna verdenstoppen – til tross for storseier i siste kamp. Faktum er også at kvinnefotball rent fotballfaglig ikke holder samme standard som herrefotball.

Hvis det var det siste, om fotballfaglig kvalitet, som Trygve Hegnar forsøkte å få frem, har han poenger. Problemet er språkdrakten og det faktum at Hegnar skriver dette i en særdeles nedverdigende form. Det kunne han holdt seg for god til. Når en forbløffet og opprørt Arild Rønsen, etter Hegnars utspill i Finansavisen, skriver at de tekniske ferdigheten til damene overgår mange av guttene, er jeg helt uenig. Dette til tross for at kvinnefotballen har tatt store steg, ikke minst de siste årene.

BEDRE FORUTSETNINGER

Nasjonal og internasjonal herrefotball har helt andre ressurser enn damefotball – og har hatt det helt siden starten i 1863 hvor de første reglene for fotball kom. De første kvinnekampene kom på starten av 70-tallet, over 100 år etter. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i mer enn 198 land fotball jevnlig. I Norge har vi om lag 375.000 registrerte fotballs-spillere. I alle hovedsak er dette mange flere menn og gutter enn kvinner og jenter

De mest anerkjente trenerne, det beste støtteapparatet, de beste arenaen, har vært forbehold herrene. Samtidig som antall herrespillere på verdensbasis vært mye større – spiller gutta oftere fotball enn det jentene gjør. Her hjemme er det fortsatt et betydelig større antall gutter som spiller fotball i friminuttene på skolen enn det er jenter. I aldersbestemte klasser er det grunn til å tro at guttelagene har hatt bedre trenere og mer ekspertise rundt seg.

Fotball-agentene har ikke brydd seg vesentlig om kvinnefotball siden de store pengene ligger i herrefotball. Ei heller TV-kanalene har bladd opp like mye penger for rettighetene. Ofte har kvinnefotball vært et sideprodukt til rettigheter for herrefotball. Seertallene har vært dårlige på hjemlige serier og internasjonale turneringer, derav mye mindre kommersiell interesse. Også andre redaksjonelle medier har viet nesten all oppmerksomhet mot herrefotball. I tillegg er det store forskjeller på topp og bunn i de forskjellige lands serier med ofte store utklassingssifre.

Men: Dette er nå i ferd med å forandre seg, også globalt, er jeg glad for. Men det er fortsatt en lang vei å gå.

HELT NATURLIG

Som i annen sport løper guttene raskere, de løfter mer – og de har hatt en betydelig lengre sportslig historie med fotball siden kvinneidrett i mange år har og fortsatt blir undertrykt, ikke bare i andre land og verdensdeler, men også her i vesten. Til sammenligning: Historien om at kvinnene ikke fikk lov til å hoppe i store skibakker eller drive med skiflyvning, har fortsatt støtte i enkelte leire den dag i dag. Dessverre.

Men det er likevel en forskjell som er udiskuterbar på fotballfaglige forskjeller mellom kvinner og menn som er basert på naturlige fysiske årsaker.. Det er bare å se forskjellen på herre og damehåndball internasjonal – med direkte sammenligning til fotball. Spillet går raskere, det er betydelig mer fysisk, skuddene er hardere, oppdekningen er tettere – og de tekniske ferdighetene bedre. Ja, så også i basketball, volleyball og tennis. Og alle disse idrettene har lengre historie enn fotball. Det er jo derfor kvinne og herreidrett fortsatt er delt.

Det er således ikke noe nederlag å innrømme at kvinnefotballens spill ikke holder samme kvalitet som herrefotballen. Den diskusjonen er og blir håpløs. Vi må heller glede oss over den sportslige utviklingen som kvinnefotball har. Og bare ta inn over oss at herre og damefotball er to forskjellige greier.

DUSTETE KOMMENTARER

Det for forundrer meg er en del dustete kommentarer som kommer fra maktpersoner og andre når en slik sak kommer. Kommentarfeltene flommer over av rare meninger. Som BI-professor og tidligere Ap-politiker og Kunnskapsminister, Gudmund Hernes ,når han skriver følgende i dagens Facebook-innlegg:

"Hegnar får nok mer i subsidier en kvinnene til fotball. Hva om å lage en oppvisningskamp mellom kvinnelandslaget og milliardærer/Sveitsutflyttere for å se hvem som er elendigste?"

Dette betyr at fotballen betyr mye for folk, men midt opp i alt er fakta det viktigste. Derfor prøver jeg å se på dette basert på en del faktum.

TRADISJONER MED BRÅK I SPILLERGRUPPA

Når det gjelder det norske laget, karakteriserte Hegnar noen av jentene på laget som primadonnaer. Ja, kanskje det, men hva så? Jeg tror forøvrig noen av oss som skriver avis/mediekommentarer skal være forsiktige med bruken av det ordet, men når det er sagt kan man ikke stikke under en stol at det norske laget har hatt lange tradisjoner med bråk og uenigheter i spillegruppa, ikke minst rettet mot trenerne.

Både Even Pellerud, Bjarne Berntsen, Eli Landsem, Roger Finjord, Martin Sjøgren og nå Hege Riise har møtt kritikk fra spillerne. Når Barcelona-stjernen Graham Hansen går såpass sterkt ut som hun gjorde, er dette mer i tråd med tradisjonene enn unntaket.

Hege Riise har en introvert personlighet som ganske sikkert gjør seg utslag i garderoben samt måten å lede laget på. I kvinnehåndball ble det store forandringer da Marit Breivik tok over kvinnelandslaget etter Sven Tore Jacobsen, men Marits rolige lederstil oste av fag, troverdighet og autoritet. Nettopp derfor fikk kvinnelandslaget i håndball gjentatt suksess. Det kan bli spennende å følge Riises lederstil fremover.

TYPISK JENTER/KVINNER?

Likevel kan det jo være en innspill at det normalt sett er mer intriger og konflikter blant jenter/kvinner enn det er blant herrene – og at dette er et av momentene som man må ta med seg i helhetsvurderingen. I Norge, kontra mange andre land som vi liker å sammenligne oss med sportslig, er det lov for kvinner å hevde sine rettigheter i en gruppe. For meg var det ingen krise at Graham Hansen gikk ut og satte ord på følelsene. Det kan hende at det fikk både spillergruppa og ledelsen til å ta tak. At det faktisk har ført til en positiv prosess med ditto prestasjoner.

HVA KAN VI FORVENTE?

Spørsmålet er mer hva vi kan vente oss av dette landslaget. Norge hevdet seg i verdens og Europatoppen den gang kvinnefotballen var i utviklingsfasen. Grunnet vår kvinnekamp for likhet og rettferdighet, hvor Norge alltid har vært langt fremme, er jeg ikke overrasket over at vi var tidlig ute med kvinnefotball og gode resultater. Men jeg MÅ nevne at det internt i Norges fotballforbund var stor motstand mot at kvinner skulle sparke ball tidlig på 70-tallet. Ikke glem det.

Fra 2007, altså for 16 år siden, har verden tatt oss igjen. Det er ikke så lett lenger. Det viser resultatene. Dersom vi nok en gang skal vifte med gullmedaljer i OL, EM og VM vil det være en prestasjon på linje med Jacob Ingebrigtsen og Karsten Warholm.

Det kan vi kun drømme om men ikke forvente.