Jeg har dømt, men den retten har jeg jo ikke

Han rev av lappen på brillene, la de i veska og gikk ut av butikken. Oppe på veggen satt et videokamera. Rødt lederen Bjørnar Moxnes ble avslørt som tyv. Jeg merker jeg er både trist og skuffa. Jeg har dømt, men egentlig har jeg ikke retten til å dømme. Har du? Så kommer jeg på at Moxnes er et menneske, et menneske som du og jeg. Som gjør feil. Som driter seg ut.

Jeg brukte humor i min første status på Facebook. Jeg var arrogant og kanskje spydig i måten jeg harselerte med stortingslønninger og høye skatter – og Moxnes, tyven.

En gammel venn fra Jevnaker, som ikke legger skjul på at han stemmer Rødt, reagerte umiddelbart. Han forsvarte Moxnes. Mente at hans forklaringer om å være distre, måtte stemme. Moxnes, med sin klokskap, kunne aldri gjøre noe sånt. Så dum var han ikke.

Jo, han var det.

Men han er bare et menneske. Som i øyeblikket gjør dumme ting. Impulsivt. Ubetenksomt. Og med et klart forsett. Skal vi tilgi? Eller skal vi la han brenne i helvete for all fremtid?

Moxnes har i de siste to årene gått ut mot de rike som har flyttet ut av Norge for å slippe formueskatten. Han har ikke akkurat spart på konfekten når han forsøker å fordøye rikingene i media. Og etter at han har spist sjokoladen, kaster han den opp med ord som ingen ville likt å bli kalt. Rikingene. Disse helvetes snylterne på det norske samfunnet. Ta dem!

Og så:

En helt vanlig junidag var Bjørnar Moxnes så grisk at han stjal et par solbriller. Med forsett. Med viten og vilje. Snakk om å lande med et ekkelt klask i betongen. Uff. Nå kan han ikke lenger komme med den kritikken at rikingen er griske, at de kun tenker på seg selv. Tenk: Et par solbriller kan ta fra en mann all troverdighet i viktige politiske spørsmål.

DET er trist det. Ekstremt trist. Og midt oppe i dette tar jeg meg selv i at jeg synes synd på han.

Men hvem er jeg, hvem er du som kan dømme? Jeg kan ikke. Jeg har gjort så mange dumme ting i livet som jeg skulle vært foruten. Shit. Men stjålet med forsett til egen vinning, har jeg aldri gjort.

Kanskje vi skulle hatt flere politikere som skulle smakt mer på livet. Som skulle stått der en fredag med minus på konto og visst at barna dine kommer i helga. Hva med mat? Hva med lørdagskosen? Eller kanskje de skulle stått i rikingenes sko den gang bedriften var nær konkurs, når man måtte jobbe døgnet rundt for å redde arbeidsplasser. Eller for den saks skyld være gründer, satse alt, risikere alt. Og hatt viten om at dersom det ikke går ville hus og bil og familie forsvinne.

Og deretter bli karakterisert som en taper. Taper!

På Jevnaker, der jeg kommer fra, eksisterer et uttrykk: «Gått på rævva». Kan man finne på mer nedsettende å si om person? Men heldigvis: det sier mye om personene som bruker det om andre.

Det jeg prøver å si er at det finnes så mange avarter av det å leve. Jeg kjenner ikke Moxnes. Kanskje han ligger hjemme og gråter, tenker på at nå er livet kjørt. Nå er han ikke lenger den store ledestjerna som skal lede partiet mot neste valg, sole seg i glansen av ekstremt gode ferdigheter som en taler, en ordkunstner, ja en dyktig politiker. Eller kanskje han bare gir faen – og kjører på. Kanskje alle unnskyldningene er et spill for galleriet?

Jeg aner ikke.

Men han er et medmenneske. Hadde han kommet til meg, selv om jeg ikke er i nærheten av å dele hans politiske syn på veldig mange områder, skulle jeg bedt han inn. Vært der for han, kanskje gitt han en klem – og snakket. Over en kopp kaffe, en tørr First Price brødblings med jordbærsyltetøy og billig smør. Prøvd å hjelpe. Trøste. Og sagt: -Velkommen til det virkelige liv. Du er tilgitt, men slutt å være så jævlig arrogant mot de som rent teoretisk ikke har fulgt dine påståtte filosofier. De er mennesker de også. Både fattig og rike.

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg ønsker meg bare litt mer ydmykhet og forståelse for at alle kan gjøre feil. Det gjelder meg selv også. Jeg skal skjerpe meg.