Lasse Olsrud Evensen: Hvor blir tiden av? Jeg har dårlig tid. Godt nytt år!

2021 er snart over. Et helt år, 12 måneder, 365 dager, og en hel haug med timer, 8736 for å være helt nøyaktig. Men det er et spørsmål som slår meg:

Hvor blir tiden av? 

Da jeg var barn og ungdom husket jeg at tiden gikk så sakte. Skole, studere, ta sertifikat, vente. Følte jeg ventet på alt. Men nå: jeg synes dagene bare blir borte. I en alder av over 60 føler jeg at jeg har dårlig tid.

Her om dagen filosoferte jeg over livet. Hva har jeg opplevd? Hva har jeg gjort alle disse årene? Hvor er alle menneskene jeg har truffet på min vei?

Vel, faktum er at jeg ikke husker så mye. Jeg husker ikke fjesene. Ikke hendelsene. Fortiden virker så kort. Det er nesten som om den ikke eksisterer. 

Men det jeg husker, og som sitter sterkest i, er savnet. Savnet etter som er borte, som var selve livet for en ung gutt fra Jevnaker: Mamma og pappa. De som ga meg liv, de som ga meg trygghet og kjærlighet. 

Og en annen ting som sitter godt lagret i hjernebarken: Hundene, som jeg har elsket og brukt masse tid på. Jeg har hatt flere, og har vært veldig glad i alle – men noen sitter i ryggsøyla slik at gråten ofte kommer når jeg tenker på de: dobermannen Eich, Schæferne Amanda, Pacco, Esko – og lille Tinky – en Biewer yorkshire terrier som ble kjørt ihjel. Alle disse har tatt bolig i meg, hver sin plass. 

Skulle bare ønske at alle var her nå. At jeg kunne snakke med mamma og pappa, få trøst og medlidenhet som bare en god mor og far kan gi. Og at hundene forsatt kom og ga meg en våt tunge i ansiktet, vise sin glede over å se meg, vise sin lojalitet og kjærlighet. Det er så lett å gi igjen når det er slik.

Pappa 

Min far døde 30 september 1998. Jeg husker jeg var hos han samme dag. Han var innlagt på Ringerike Sykehus fordi han ikke følte seg så bra. Det var dag da jeg gikk inn på rommet hvor han lå..To pleiersker var der og ordna forskjellige ting – og den eldre mannen satt på senga i en blå sykehusskjorte. Han var ikke store karen, pappan min. Veide knappe 55 kg og ruvet ikke mer enn 170 cm over bakken. Men han var stor – på sin måte. Eilif Evensen het han.

I det jeg kommer inn, rekker han frem begge armene og sier: «Gutten min….»

Jeg tar i mot de åpne armene – og vi omfavner hverandre. De to pleierne går ut av rommet, lar oss være alene. Og slik ble vi sittende å holde rundt hverandre. Vi sa ikke et ord. Det var ingenting å si fordi omfavnelsen erstattet alle ordene som vi hadde sagt til hverandre gjennom hele mitt liv. 

Og jeg følte på en måte at vi tok farvel.

En far og en sønn som ikke hadde noe usagt, som bare lot alle følelser strømme. 

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt slik. Fire, fem seks minutter, kanskje lenger. Jeg aner ikke. Akkurat den stunden er en del av min evighet. Seansen ble brutt idet pappas barnebarn og oldebarn kom inn. 

Og så gikk jeg. Med sorg i hjertet.

Jeg sa til min kone Ann-Cathrin da jeg kom hjem – ja, vi er skilt nå, men hun er fortsatt en av mine beste og mest trofaste venner. -Jeg tror pappa kommer til å dø.

Hun trodde meg ikke, sa at det var ingen grunn til å anta det. Men følelsen min var så sterk at jeg ikke fikk den ut av hodet. 

Det ble kveld. Så ringte telefonen. Det var mamma i den andre enden.

-Lasse, vet du hva. Pappa døde plutselig på sykehuset.

Krigens perversitet

Nå i romjula så jeg menig Ryan på Netflix. Det er en aldeles grusom film som virkelig viser krigens perversitet. For meg ble det en film til ettertanke. Den viser hvordan esktrem politikk og egoisme kan ødelegge så mange liv. Hvordan kunne en mann gjøre så mange folk til sine lydige disipler med en politikk som gjorde total forskjell på mennesker, som skilte mellom mennesker – gode og dårlige – basert på hudfarge, religion og etnisitet? Vi har da følelser, hjerte, lunger og en hjerne alle sammen da, har vi ikke?

Og så tenkte jeg: -Er det virkelig nok å lokke med jobb til alle, mat på bordet, tak over hodet og penger i lommeboka slik som Hitler gjorde.

Ja, det er det. Mer enn nok. Det beviser hvor egoistiske og primitive vi er. 

For meg er det også primitivt, ja jeg vil si fullstendig historieløst, når vaksinemotstandere i dag sammenligner myndighetens påbud med nazisme. Det er et hån mot de millionene som ga sitt liv den gang for at vi kan ha den friheten vi har i dag. Og husk: vi lever i et demokrati med parlamentarisme. Noen må ta avgjørelser på vegne av oss. Det er flertallet som har stemt de inn. Vi lever ikke i et anerki.

Verre under krigen

Min mor og far traff hverandre under tvangsarbeid for nazistene. De var ungdommer da krigen startet. Og var det da krigen stoppet i mai-dagene 1945. I fem år hadde de levd med strenge regler, mistro til omgivelsene og redsel for en tysk hær som brukte tortur, drap og trusler som sine fremste virkemidler. Mamma var en meget lovende skøyteløper da krigen startet. Hun valgte å ikke konkurrere på fem år. Det var ingen fester, ingen sosial omgang, lite mat – og angst fra morgen til kveld. 

Etter krigen bygde denne generasjonen landet vårt til det vi har i dag.

Under pandemien sliter våre barn og ungdommer. Men helt ærlig. Mamma og pappas ungdomsgenerasjon hadde det mye verre under krigen – og det ble folk av dem også. Bra folk til og med. Jeg er overbevist om at den oppvoksende generasjon fikser hjemmeskole, sosial digital kontakt samt det å ikke få spilt fotball noen måneder. Det er mye bra ungdom i dag – som det alltid har vært. Jeg er, på kort sikt, derimot mye mer redd for næringslivet og økonomien.

Skjæringspunktet

Vi ser bedrifter sliter. Vi ser folk blir redde for hus og familie. Helt ærlig ser vi ikke samme dugnadsånd nå som vi så i mars 2020. Men at vi er drittlei er ikke noe argument. Jeg lurer mer på når skjæringspunktet kommer når man må velge økonomi fremfor folkehelse?

Jeg tror det skillet nærmer seg med stormskritt. Vi kan ikke pålegge samfunn nedstengninger i år etter år og samtidig rasere økonomien. Det er noe med det som Hitler forsto: Penger, jobb, hus og mat på bordet – primærbehovene må dekkes. Og for at det skal skje, må bedrifter og næringsliv eksistere. 

Men tenk for en oppgave våre politikere har nå: de skal foreta valgene. De skal stå til ansvar for de valgene de tar.

Ser frem til 2022

Personlig ser jeg frem til 2022. Det gir meg noen nye sjanser. Vi kan ikke få gjort noe med fortiden, kun fremtiden. Og jeg? Jeg lever i nuet. Det er der jeg sanser, det er der jeg føler. Det med å føle er viktig for meg. Selv har jeg i flere år slitt med å føle glede. Helt ærlig så har mange dager vært vanskelig å stå opp til. På meg personlig har ikke pandemien utgjort så stor forskjell siden jeg er vant med å være mye alene. Men ikke misforstå: pandemien innbyr ikke til en god mental helse. Og det er derfor jeg nå vi melde følgende:

Vi må stå oppreist. Vi må ta vare på de som er rundt oss, som vi er glade i – og som gir livet vårt inspirasjon. De finnes. Husk at det ikke er en selvfølge å bli elsket eller å elske noen. Det er et privilegium. Vi må stå på litt til for at vi skal komme oss rundt virus-skiten. Og så får vi håpe på at supersmitteren Omikron ikke har et så krevende sykdomsbilde som Delta-varianten.

Dette skal vi klare, folkens. Godt nytt år til dere alle sammen og oppmuntre gjerne andre til å kikke innom e-tv i 2022.