Slapp av, Ståle. Du har ikke drept noen

Norge tapte 1:2 for Scottland, og helt ærlig: er det så farlig da? Det er jo bare fotball. Jo, for mange er det farlig. En ting er at mange forlanger Ståle Solbakkens hode på et fat. Et annet element er at fotball for noen av fansen er direkte helsefarlig. De lever så tett på sporten at kroppen får både en fysisk og en psykisk reaksjon. Så kom ikke her å si at fotball ikke engasjerer. På mange måter er fotball-landslaget vår stolthet når de lykkes. Dere husker da Norge slo Brasil 2:1 i fotball-VM? Det ble feiret like mye som frigjøringen etter annen verdenskrig. Er det ikke rart?

Av det minst viktige i verden er nemlig fotball for mange det aller viktigste.

Forøvrig hørte jeg søndagens pressekonferansen til Ståle Solbakken. Beklagelsene kom på rekke og rad, men Ståle: du har jo ikke drept noen. Nå må du roe deg ned litt. Et par gode resultater nå – så er du helt sikkert frikjent og slipper en dom til galgen.

Forøvrig synes jeg noen av Ståles forklaringer var gode. Leo som fikk krampe. Haaland som var sliten og ikke hadde mer krefter. Berg som ikke hadde mer og gi. Sørloth som ble skadet. I prinsippet hadde ikke Ståle noen annet å gjøre enn å sette inn andre spillere. Dessverre holdt ikke disse samme nivå som de fire ovenfornevnte.

Det var, enten vi vil eller ikke, et par uheldige situasjoner som i løpet av to minutter snudde kampen helt på hodet – med det sannsynlige resultatet at Norge nok en gang må se en internasjonal turnering på tv. Irriterende? Joda. Men det er noen år siden sist.

Likevel må jeg få lov til å undre meg. Norge har to av verdens aller beste spillere i Haaland og Ødegaard. Samtidig har vi spillere fra de beste ligaene i verden: Premier lague, Bundesliga, la Liga og Serie A. Skulle det ikke være mulig å få til et godt landslag med disse spillerne? Danmark har klart det. Sverige har klart det, ja til og med Island har klart det – men ikke Norge. Fotball er såpass komplisert og sammensatt at det er vanskelig å peke på konkrete feil , men i teorien burde vi være gode i fotball også. Ja, jeg skriver også fordi vi faktisk har flere friidrettsutøvere i verdenstoppen. Personlig tror jeg det er mer vanskelig å være på topp i friidrett enn å hevde seg i fotball. Protester gjerne hvis du vil

Da er det enkelt å komme inn på Bislett games. Et fullsatt Bislett-stadion, enorm stemning. Og toppresultater med åtte banerekorder og sju resultater som er verdens beste i år. Våre stjerner med Jacob Ingebrigtsen og Karsten Warholm strålte om kapp med sola. Og vår nye mellom og langdistansestjerne, Narve Gilje Nordaas, sjarmerte alle.

For min del var det nettopp han som gledet aller mest. 3.29.47 er en fantastisk tid på 1500 meter.

Men jeg tror vi skal takke den enorme norske fremgangen i friidrett først og fremst til to menn: Gjert Ingebrigtsen og Leif Olav Alnes. Gjert har funnet en formel som fungerer på de som har talent: Først sine egne gutter. Og nå på Narve. Og det uten å ha formell trenerutdannelse. Leif Olav er velutdannet og har hatt suksess med sine utøvere siden Geir Moens dager. Det er noe med hvor dedikerte disse to er. De forstår seg på 24/7 utøveren. Det er målbevist trening på alle fronter -kombinert med forskning og erfaring. Det er rett og slett naturstridig at lille Norge med 5,5 millioner mennesker skal ha så mange friidrettsutøvere i verdenstoppen. Men det har vi...

Derfor burde vi jo fått det til i fotball også. Fotball er et lagspill. Haaland og Ødegaard er i verdenstoppen. Hos begge ligger 24/7 tanken bak. Nettopp derfor hevder de seg i toppsjiktet når verdens aller beste fotballspillere skal måles. Disse to bør kunne være bjellesauene for at vi skal kunne bygge et bra landslag. Men det virker som om det ligger en forbannelse over vårt fotball-landslag for herrer når det virkelig gjelder. Det har vært mange nok kamper hvor vi sprekker på slutten. Forbannelsen kan ligge i det mentale. At laget vet hva som har skjedd tidligere, med total kollaps på slutten – og at de rett og slett fryser fordi de prøver så hardt. Mentale barrierer er vanskelige i idrett. Ikke alle er som Jacob Ingebrigtsen. Han sier rett ut at ingen kan slå han i VM i Budpest i august.

Men det som gledet meg aller mest rundt landslaget er hvordan spillerne har brukt tiden til å være tilstede for fansen – og for barn. De møtte opp fulltallig til et arrangement for kreftsyke barn. Og utenfor og inne på Ullevål har alle stilt opp for å skrive autografer. Mange skjønner kanskje ikke hvor viktig dette er. Jeg leste på Facebook om en reporter fra Se og Hør som skrek og jøglet da landslaget ankom en av treningene forrige uke . Hun sto der i klubbdrakta til Manchester City med Haaland på ryggen, dedikerte sin forelskelse til han - og trodde at et vakkert utseende skulle trekke han til seg. Hun skulle gi han en lusekofte. For en pinlig opptreden. Jeg ble nesten glad da Haaland ikke viste henne et sekunds oppmerksomhet. Like pinlig ble da en voksen kvinne la ut denne saken på sine sosiale medier – og æreskjelte Haaland med noen gloser som ikke egner seg på trykk. Hun har i flere kommentarer vist sin vrede og sitt direkte hat av Erling. At han ikke ville ha noen oppmerksomhet fra «fjolla» fra Se&Hør, falt denne damen tungt for brystet. Joda, Erling kan være spesiell. Han er ikke akkurat A4 for å si det sånn.

Jeg tror dette kommer av at han er sjenert. Erling er en fyr som elsker å spille fotball – men som hater all oppmerksomheten som følger med det å være en verdenstjerne. Ikke har han det største ordforrådet heller – og hans enstavelses-svar kan enkelte ganger grense til det komiske. Men det er en eller annet med denne fyren som jeg bare liker – selv om vi journalister elsker folk som legger ut om både det ene og andre. Tenk dere selv: helt siden han viste seg frem i Molde, Østerrike, Tyskland og nå i England, har han såvidt bikka 20 år. Millionene renner inn på konto. Han dyrkes av folk fra hele verden. Og han kan kjøpe seg det han vil når han vil.

Jeg tror alle og enhver ville kjøpt seg en dyr Rolex eller en veske til 100.000 til kjæresten. Eller en dyr bil og en flott leilighet. For ikke å snakke om merkeklær. Det er vanskelig å holde bakkekontakten siden livet hans er så total annerledes fra 99.99 prosent av verdens befolkning.

Men rikdommen til tross: jeg synes han klarer seg veldig bra jeg. Han er norsk – og er stolt av det.

Og fra mitt ståsted: la han holde på. La han leve livet sitt. La han være den han er rett og slett fordi jeg føler, uten å ha truffet han - at Erling Braut Haaland er en kjernekar.

Derfor: Erling og Martin. Grip fatt i dette landslaget nå. Få alt på skinner. Ja, jeg vet at sjansene er små for en EM deltakelse, men gi faen. Slipp løs alt. Dere har alt å vinne, ikke noe å tape.